Engler..
I disse “engletider” hvor ordet og betydningen av det har fått mange ulike tolkninger, vil jeg gjerne få presentere en litt spesiell engel for dere.
Jeg har mange engler, pynteengler. Noen henger i vinduene rundt omkring i huset, noen står her og der på skap og bord. Og så har jeg noen som jeg kaller menneskelige engler. De som er hjertet mitt nærmest, som jeg kan lene meg til, støtte meg mot og vite at akkurat der og da så kreves ikke noe tilbake.
Engelen jeg vil vise dere er en pynteengel, en jeg kjøpte bare fordi. Eller det var noe ved den som tiltalte meg da jeg fant den, kanskje var det blikket, jeg vet ikke helt, og ikke er det viktig heller.
En dag falt den ned da jeg holdt på å tørke støv og den knakk i to. “Ikke så farlig, jeg kan da lime den sammen igjen.”, tenkte jeg… Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt som jeg hadde trodd. Limet jeg brukte var av sorten lynlim som for det meste limte sammen mine egne fingre istedet for englebitene. Jeg mistet taket og den falt enda engang i gulvet. Denne gangen i mange, mange biter. Noen var så små og pulverisert at jeg skjønte fort at denne engelen aldri ville bli som før, på langt nær. Likevel var viljen til å ordne den så sterk at jeg holdt på i lang tid før alle de små bitene var på plass.
Jeg klarte det til sist, så nå står den der, med sine “arr” og biter som er borte, den står skjevt, men den står der. For meg er den penere nå enn da den kom ut av silkepapiret den var pakket i.
Det minner meg om oss mennesker… Vi får “arr” og “kutt” som aldri vil leges helt, de er der og de vil alltid være der, de er en del av oss, et levd liv. Forhåpentligvis lever vi med dem, og ikke mot dem.
.jpg){kind=avatar}
