Julen er en gledens høytid….for mange. For andre er den alt annet enn gledelig. Fysisk og mental mishandling, nedverdigelser, redsel og angst, er noe av det som preger julen for disse.
Jeg var en av dem…I et land der borte en plass, uten sosialt nettverk, uten at min familie i Norge visste om hvordan livet mitt egentlig fortonet seg. Julehøytidene der borte var alt annet enn den man ser i reklamer, hvor idyllen råder og alle er smilende og glade. Redselen, avmaktsfølelsen og de daglige fysiske og psykiske avstraffelsene, var det som var preget min jul.
Så dersom noen idag spør meg hvordan jeg klarte å flykte fra alt dette vonde, svarer jeg alltid: “Det begynte med Pjokken.”
Den lille historien om den lille gutten som har rørt og berørt veldig mange mennesker, og som ble en juletradisjon på VGB. Noen av dere har lest den før, men en slik historie kan ikke bli lest nok ganger, den er en påminnelse om å ta vare på seg selv, se litt mer innover i en selv.
Historien er ikke skrevet av meg, men av ham som var en av de få menneskene som på sitt vis hjalp meg å rømme bort fra et liv hvor jeg ikke levde, bare eksisterte. Historien er skrevet av Nunzio/Halvor, og fra den første gangen jeg leste den på hans blogg, satte den seg fast i min sjel og mitt hjerte. Da Nunzio spurte om jeg kunne oversette den til engelsk, var det ikke nei i min munn. Jeg minnes at det ble en sterk opplevelse fordi jeg kom historien så nære på den måten, samtidig som noe våknet i meg, noe jeg ikke trodde jeg hadde mer igjen av…kampvilje.
Dette var rundt juletider i 2008, og jeg var blitt forespurt av Frelsesarmeen i bydelen jeg bodde i om jeg kunne komme på deres årlige Thanksgiving tilstelning og fremføre noe for menneskene som kom til dem denne dagen. Jeg fikk tillatelse av Nunzio til å bruke hans tekst, og den dagen jeg stod der oppe på podiet og så utover forsamlingen av mennesker, visste jeg at jeg skulle klare å komme meg hjem, og at neste jul skulle feires hjemme, i Norge. Møtet med menneskene på denne tilstelningen var et av de sterkeste møtene, men også det beste minnet jeg har fra de mange årene i USA. Her var det mennesker som mange kaller “tapere”, jeg kaller dem for vinnere, fordi det er de som har fått kjent på livets bakside, de som har kjempet for å overleve, og de som har fått smaken på hva det vil si å være utstøtt. Jeg møtte rusmisbrukere, alkoholikere, mennesker med psykiske plager, krigsveteraner, enslige mødre med barn som hadde mistet sin far i en eller flere av krigene som USA har vært med i de siste 10 årene. Kort sagt: Jeg møtte mennesker som hadde fått kjent sorgen, fortvilelsen og avmakten som en klam hånd rundt halsen, men som likevel hadde reist seg og gått videre i livet. Den kjærligheten og omtanken disse menneskene viste overfor meg og andre, gav meg en uendelig styrke og tro på at jeg ville overleve, og få oppleve å feire jul der jeg hørte hjemme. De var så takknemlig for at de fikk høre historien om Pjokken, de kjente seg igjen i den og den gav dem styrke og mot.. Og jeg…Jeg var takknemlig for at jeg fikk lov til å fremføre den for dem.
For å sitere Vietnamveteranen som ble narkoman etter at han hadde kommet tilbake til USA: “Denne fortellingen beviser at uansett hvor i verden man kommer fra, så har vi alle noe tilfelles, og denne historien bringer frem gjenkjennelseseffekten i oss alle. Vi har alle en liten pjokk, eller ei lita jente i oss, det gjelder bare å huske på å ta godt vare på ham/henne.”
Jeg hadde ikke tenkt at introduksjonen til selve fortellingen om Pjokken skulle bli så lang, men ettersom jeg skrev, kom alt for meg igjen, i bilder og tanker.
Dette er mitt bidrag til julekalenderen på Bloghog 2011. Fortellingen har forandret livet mitt. Her er Pjokken:
En liten pjokk banket på døra i går kveld.
…Det var så vidt jeg hørte den svake knattingen på døra. Kanskje jeg hadde tatt feil? -Hørte lyder som ikke var reelle? Gamle hus er ofte fulle av slike rare og ubestemmelige knirk. Noen velger å tro det er de gamles sjeler som fortsatt gjør sine daglige gjøremål, selv om «de» offisielt ble stedt til hvile for mannsaldre siden. Andre igjen, mener det er de gamle tømrede stokkene som ligger i veggen og jobber i de vekslende temperaturene i vinterkulda.
-Jo, det måtte da være banking på ei dør jeg hørte? Eller…
Kunne likeså godt ta meg den lille turen ned i entrèen og sjekke iallefall. Det kostet ikke mer enn noen få skritt. Jeg undret meg dòg over dette… -Hvem i all verden var det som avla folk besøk så sent på kvelden? Eller rettere sagt, natten?
-Der, hørte jeg det, igjen! Så svakt, men alikevel så sterkt..
Nesten litt skummelt. Stemningen ble så merkelig. Radioen forstummet, -summingen fra harddisken forsvant også. Det ble helt tyst.., -bortsett fra denne svake bankingen… En liten frykt bredte seg i mitt indre. -Hva ville møte meg, når jeg åpnet utgangsdøra? Kunne det være naboen? Eller kanskje Fanden sjøl som var på førjulsvisitt? Det skal fyren ha, -han tenker på sine «venner» i denne høytiden…
Måtte skjerpe meg, og ikke tenke så katastrofeorientert.
-Kanskje det bare var en kompis som var litt skravlesjuk? Jeg reiste meg opp fra sofaen, tredde føttene ned i et par tøfler. Det er kaldt nedi gangen, og hadde ikke lyst å bli stående der og fryse hvis det bare ble en slik «dørgløttsamtale».
Bankingen var blitt så svak nå, at det lød som forsiktige stryk på utsiden. -Kanskje det bare var innbilning? Hadde jeg blitt tussete etter å ha levd alene i årevis? Har hørt og lest historier om det…
Jeg tok mot til meg, og rakte handa forsiktig bort til nøkkelen.., -og vred om. Spennet i dørkarmen fra de 12 kuldegradene ute, fikk døra til å sprette opp av seg selv…
-Synet som møtte meg, slo meg helt ut!
Der ute i snøkrystallene, sto en liten gråtende, livredd og barbent pjokk, -kun iført et par shorts. Helt målløs ble jeg bare stående og stirre. De små knærne hans dirret av kulde, og han hakket høylytt tenner. Det var et eller annet kjent ved ham, men jeg kunne ikke helt plassere det. -Ikke nå.
Jeg spurte forsiktig, -Har du stått her og banket lenge?
Guttungen sto med hendene bakpå ryggen, men nå rakte han dem frem mot meg. Det var da jeg fikk sjokk nummer to… De små labbene var helt blodige, og huden på knokene var fullstendig borte. Jeg kunne se helt inn til benet…-Har banket på din dør i 40 år jeg.. sa pjokken med tårer rennende nedover kinnene…
-Det var da jeg skjønte hvem han var…
Jeg svelget, selv om munnen var helt tørr. -Herremin, stakkars, STAKKARS deg! Får så grusomt vondt inni meg når jeg ser deg slik! utbrøt jeg, og slo armene rundt ham.
Da svarte pjokken, -Ikke få dårlig samvittighet eller anger, det er MEG som får din smerte!
Jeg forsto hans bønn i samme øyeblikk, og skjønte han var betydelig klokere enn meg…
-Kom inn hit i varmen kjære deg, så skal vi finne ullpledd, og samtidig bandasjere de vonde hendene dine.., sa jeg gråtkvalt. -Jeg har varm kakao også!
-Tror du må bære meg inn, mine ben bærer ikke lenger sa guttungen og falt sammen i min favn. Da jeg løftet ham opp og bar ham inn den varme stuen, fikk jeg se han var sovnet med et smil om munnen, -selv med de ufattelige smertene han hadde.
Jeg pakket ham inn i de varmeste ullteppene jeg fant, vasket hans sår, og pakket dem varsomt inn i gasbind. Deretter holdt jeg godt rundt ham, for å gi ham den tryggheten han så sårt trengte. Kunne ikke unngå å se hvor små, og tandre hendene hans var. Små rykk i fingrene avslørte at han drømte, og jeg håpet så inderlig vel at det var gode drømmer pjokken hadde.
Kjente jeg måtte jobbe hardt for at ikke min dårlige samvittighet skulle ta overhånd. Det ville gi ham en vond og urolig hvile.., -og det fortjente han absolutt ikke. Denne gangen skulle han få lov til å sove så lenge han følte for det…
Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt med ham i fanget og vugget, men det spilte ingen rolle. Kunne holdt rundt ham i ukesvis om det skulle bli nødvendig…
Da han slo opp øynene etter sin søvn, smilte han over hele ansiktet. Han var kommet «hjem»…
-Se her, kjære deg! sa jeg, -Har varm kakao til deg hvis du vil ha! Pjokken smilte enda mer, og drakk den varme drikken med stor nytelse og velbehag. -Vil du ha mer?
Ja takk, gjerne! svarte han i barnslig glede og entusiasme.., -sånn som barn alltid gjør…
Da guttungen rettet det såre blikket mot meg etterpå, visste jeg med en gang hva som kom…
-Minnes du den siste gangen vi pratet sammen, da vi sparket fotball på plenen? -Du sa til meg at jeg var verdens beste? Husker du ordene jeg ble så glad for å høre? «Se der dribler geniet seg inn i straffefeltet igjen, OG SCORER! Fantastisk! Helt klin oppi krysset! Jeg har aldri sett på makan! Den gutten er et funn!»
Jeg måtte smile.., -Ja min kjære lille venn, jeg husker det, som det skulle vært i går!
Nå måtte jeg kjempe enda en gang for å ikke få hjertevondt, det ville bare smerte den lille sårbare som satt ved siden av, og drakk kakao… Jeg rufset ham gjennom den tykke hårmanken, og kunne ikke unngå å se det neste spørsmålet i hans øyne… Det var sårt. Fryktelig sårt.., -men jeg visste jeg måtte svare ham. Pjokken fortjente alt han kunne få, etter å ha blitt forsømt i så mange år.
-Hvorfor jeg forlot deg den gangen? Det vet jeg ikke, kjære lille store deg.., -vet ikke… Det ble bare sånn. Det var et eller annet som skjedde i de tider, som fikk oss bort fra hverandre. Jeg ønsket aldri å forlate deg, og kan med hånda på hjertet si, at du ofte dukket opp i tankene mine. Har alltid savnet deg. Først nå skjønner jeg at du hadde et annet språk enn meg. Et sted på vegen mistet jeg evnen til å høre dine ord. Har mange ganger undret på hvor du ble av, og hvordan du hadde det. Til slutt trodde jeg du var død, og blitt borte fra meg.., -for alltid.
-Hvem har passet på deg siden den gang? Du hater meg sikkert for alt det vonde jeg har gjort mot deg..!
Pjokken smilte igjen, og la den lille lubne handa trøstende på min skulder, før han sa, -Jeg har aldri hatet deg, og vil heller aldri komme til å gjøre det. Det ligger ikke i min natur. Vi trenger hverandre for å leve, og jeg kommer alltid til å elske deg for den du er.., -uansett! Jeg prøvde å passe på meg selv, men fikk det liksom ikke helt til… Er ikke så flink til sånt… Heldigvis øynet jeg deg hele tiden, selv om han stygge mannen satt mellom oss og spikket ivrig på livspinnen vår, med den sylskarpe tollekniven! Ble så redd, at det gjorde vondt i brystet, da jeg så hvor kort den pinnen etterhvert begynte å bli!
Jeg kremtet, mens jeg knuget ham enda fastere i armkroken.., -Han stygge mannen så jeg også.., -Kùn ham! Den karen har verdens største og svarteste skygge, og formørker alt det vakre, min lille venn. Jeg må spørre.., -hvordan i all verden kom du forbi ham?
-Pjokken svarte lavt, -Det var fordi du kalte på meg..!
-Gjorde jeg? Spurte jeg forundret. -Hvordan da???
Han begynte å le hjertelig, -Jo, du husket språket vi brukte i gamle dager!
Jeg ble sittende som et spørsmålstegn.., -Språket?
-Jepp, hver gang du kjente smerten, sorgen eller gleden i ditt indre, var det meg som forsøkte å snakke til deg. Du visste det bare ikke! smilte guttungen og gjemte nesten hele hodet nedi kakaokoppen.
-Du? sa jeg. -Vil du bo her i mitt hus, og feire jul sammen med meg i år? Og selvfølgelig alle de kommende årene også?
-Det gleder jeg meg til! svarte guttungen og lyste opp i det vakreste smilet jeg har sett. -Men du..?
Jeg svarte på pjokkens spørsmål før han var ferdig…
-Ja, og i tillegg lover jeg å alltid elske deg, -gjøre alt som står i min makt for å beskytte deg, -og ikke minst.., -få deg til å føle deg trygg…
God jul alle sammen!
.jpg){kind=avatar}
Leyla……
jeg ‘kjente’ deg allerede da – over there…
uten å vite så mye
og jeg har lest Pjokken –
en flott historie om det å føle seg selv
som også ble din redning på en måte
klem til deg og hils til forfatteren
Tusen takk for gode ord.. Pjokken har rørt så mange, hjulpet og trøstet mange og den har vært over landegrenser. For meg ble den det første store steget på vei hjem, og i ettertid har den blitt en fortelling jeg stadig kommer tilbake til, den lever sitt eget liv
Klem til deg, og jeg skal hilse forfatteren
å ja!
tusen takk, gjensyn med Pjokken, det er akkurat det jeg ønsket meg til jul! Like rørende, hvis ikke ennå mere enn sist.. for nå vet jeg konsekvensen og hele historien..
godklem til dere begge to!
Værsågod Carpe, og tusen takk til deg for dine varmende ord
Det er så rart å sitte her, trygt og godt, skrive på norsk tastatur, lese og høre norsk… Nå rundt juletider føles det ekstra sterkt for meg… Det var ikke en selvsagt ting at jeg skulle komme meg hjem og sitte her jeg nå er. Men det gjør jeg, og det første store steget for å komme hit begynte med Pjokken
Godklemmer sendes tilbake til deg
Jeg husker både Pjokken og din egen historie veldig godt. Det var et vakkert gjensyn og en flott julegest å “gi” oss Pjokken på nytt!
Det er godt at du har det godt nå, Leyla!
Tusen takk Viljen, godt at du likte gjensynet med “den lille”
Ja, jeg har det godt, veldig godt. Vet du, noen ganger må jeg nesten klype meg litt i armen for å forsikre meg at jeg virkelig er her i skauen..og det er jeg
Det er godt å føle seg fri, fri til å bare være meg 
Ha en fin siste adventshelg Viljen, og en klem til deg
Skjønner godt at historien om Pjokken hjalp deg hjem til Norge :JD
Godkleeeemmmm :JD
Den historien er av en slik art at alle kan kjenne seg igjen i den, på ulike måter. Jeg fikk hjelp av Pjokken fordi den gav meg motet og kamplysten tilbake, jeg skjønte med ett at det var mulig å komme meg hjem
Julen for meg er ugjenkallelig knyttet til Pjokken
Godkleeeeeeeeeeeeeeeemmer sendes tilbake
Jeg har ikke lest dette før.
Jeg satt også veldig pris på innledningen din. Det hadde ikke blitt det samme uten.
Heisann Cecilia
Ahh, men så bra at du fikk lest den nå, og tusen takk for gode ord
Denne fortellingen har blitt en følgesvenn for meg, du vet en slik som alltid er der, uansett. Den trøster, den styrker og den hjelper meg i mine mørkeste stunder…Og den forandret livet mitt.
Hadde noen fortalt meg for 3 år siden at jeg skulle sitte her en lørdagsmorgen og skrive nettopp dette, hadde jeg bare smilt et sørgmodig smil og tenkt at det de sa var en utopi.
Men her er jeg, og her blir jeg
Ha en nydelig adventshelg og en klem sendes i din retning
Åh… Har ikke lest den før. Nydelig… *snufs*
Ønsker deg ei god helg, Leyla
Så godt at du likte historien om “den lille”… Den har så mange fasetter denne fortellingen, akkurat som vi mennesker har. For meg så minner den meg på om at dersom jeg ikke tar vare på den lille jenta et sted inne i meg, så kan jeg heller ikke klare å fullt ut gi nestekjærlighet til andre.
Tusen takk for det og en vakker helg ønskes deg også Tankespire
Klem
Jeg kan ikke lese denne historien uten å gråte.
Din innledning var ikke lang i det hele tatt. Den forbereder oss på å lese fortsettelsen. Jeg vil nok aldri glemme første gangen jeg leste denne historien. Siden har den vært tatt fram i tankene mer enn en gang.
Nydelig adventsluke til ettertanke.
Tusen hjertelig takk.
Ha en fin lørdag du vakre
Og nå er det jeg som sitter her med tårer i øynene over dine vakre og rørende ord.
Denne historien er så sart, men også så sterk, begge ting på en gang. Den setter seg fast i hjerter, den får oss til å tenke utenom oss selv og den får oss til å føle mer på våre egne tanker, drømmer og følelser. Den spiller på et stort følelsesregister, det er nok derfor man “kjenner” den langt inn i sjela
Tusen takk for for dine ord Katten, de varmer.
En nydelig lørdag ønskes deg tilbake med en kjempeklem på kjøpet
Hils til opphavsmannen og si at han fikk en tommel
Det skal jeg gjøre, og tipper jeg rett vil han smile i skjegget
Historia om Pjokken er ei sterk historie om det å ta bolig i seg sjølv synest eg,omfavne heile seg.Tenkjer den berører så sterkt for vi har alle sår,i større elle mindre grad og av ulik karakter, som skal bearbeidast og tolast.
“Jeg vet ikke hvor mange timer jeg satt med ham i fanget og vugget,men det spilte inengen rolle.Kunne holdt rundt ham i ukevis om det skulle bli nødvendig..” Stor visdom. Fantastisk !!
Hels forfattaren med ein sterk klem.
Hugsar så godt din inntreden på vgblogg Leyla,eg var litt reservert.Ikkje misforstå meg,men det var så “perfekt”,kunne sjølvsagt vere den amerikanske kulturen som kom fram,men..
Det er så mange ting vi bak våra skjermar ikkje veit om kvarandre og eg tenkjer vi derfor skal vere forsiktige med dei bastante og harde orda.
Brikker fall etterkvart på plass.Du og Nunzioen er to eg veit eg hadde storlikt om eg hadde trefft dokke
Dagane går fort mot jul. 4de lys vert tennt i morgon.Skal vi tenne det for tru og håp om at fleire finn sin barndom og får hjelp til å å omfavne det som har vore langt vekke og at gleda kan skine inn?
Marieklem til begge to med ynskje om god julehøgtid
Kjære, søteste Marie.
Din kommentar er som melk med varm honning..Den varmer, den renner rundt i kroppen som en lise.
Du har så rett i din fortolkning av Pjokken. Det å favne hele seg, ta bolig i seg selv. Som du sier så ar vi alle sår, store, små, det spiller ingen rolle. Alle skal de bearbeides og alle kommer de opp i dagen en gang. Det er da det gjelder å kunne “stå i det”.
Vanskelig kan det være, til tider kan det virke uoverkommelig, men dersom man i de tunge og mørke stundene kan favne seg selv og si at det er greit at jeg føler det slik akkurat nå, da har man vunnet mye.
Jeg forstår så meget godt din lille reservasjon da jeg entret denne bloggverdenen. Der kom jeg inn på et veletablert VGB med bloggere som hadde vært der i åresvis, og hva viste jeg dere? Jo, jeg viste dere den “perfekte” Leyla, den som hadde et hjem der alt var (tilsynelatende) perfekt. Hun hadde en ektemann som var “verdens snilleste og godeste”, hun var alltid blid og hun skjulte sitt virkelig liv totalt. Jeg presenterte noe som var det stikk motsatte av hvordan jeg egentlig hadde det, mens hjertet mitt gråt over å få fortelle sannheten, men det våget jeg ikke.
Dersom jeg idag tar frem innleggene mine fra den gangen, er det som om det ikke var meg som skrev, og jeg ser at det hele var som om det skulle være tatt ut fra en film, en overromantisert film.
I virkeligheten var det en mørk hverdag mellom de fire veggene. Der dere så smil, gråt jeg, der dere så “den perfekte”, var jeg et menneske som hadde mistet alle mine drømmer og håp.
Vet du Marie, å få møte deg tror jeg ville ha vært fantastisk flott, jeg har ingen som helst tvil om det. Det hadde vært en god og flott opplevelse, og det er heller ingen umulighet
Ja, jeg vil gjerne tenne det fjerde lyset for troen og håpet om at alle vil finne barndommen sin og favne det som kanskje har ligget der uten å ha fått komme frem i lyset. Det er på tide å slippe lyset inn
Hjertelig takk Marie..du er god
Denne kommentaren tomler jeg fordi den er vakker, og full av visdom.
Mange varme klemmer sendes tilbake til deg med de beste ønsker om en varm og vakker julehøytid
Nei,det er inga umuligheit,det å treffast eingong
Takk for eit nydelig svar,Kjem innom att,no på veg til mor
Det er helt sikker Marie, det skal bli en fornøyelse om vi møtes engang. Jeg tror faktisk vi gjør det jeg
Ha en fin dag sammen med din mor
Noe viste jeg, nå vet jeg mer. En sterk historie og jeg er så utrolig glad på dine vegne og alle de som er glad i deg for at du kom deg hjem til Norge igjen. Dårlige minner er også minner. De gjør noe med oss. Knekke et menneske eller gjør en sterkere. Marginene er små om det skal gå den ene eller andre veien. Oppriktig omsorg og kjærlighet, den beste hjelp man kan få når man har det vondere enn vondt. Men jeg tenker at heldig er den personen som får gi omsorg og kjærlighet til en som betyr så mye for en.
Og heldig er jeg som ble kjent med akkurat deg. En varm og omsorgsfull Leyla som betyr mye for meg.
Mange gode adventsklemmer til deg.
Ååå, nå gråter jeg..igjen. Men nå er det tårer av glede.
Du betyr så mye for meg du R, du er en som finner ord der jeg har gått tom. Din livsvisdom og din varme er noe man sjelden møter på, jeg er heldig som ble kjent med nettopp deg. Du gir så mye du, av hele deg ,uselvisk. Tusen takk for de varmende ordene, de legger jeg inn i det hjertekammeret som inneholder bare godhet
Og ja, alle minner vil vi bære med oss, de vonde og de gode, de blir en del av oss, en del av det vi er og har blitt. Vi lærer av alle minner, noen mer dyrekjøpte enn andre, likevel lærer vi. Vi kan velge, det er kun oss selv som kan gjøre det. Vil man velge bitterheten og hatet, så har man tapt, det er ingenting godt som gror ut fra det. Jeg valgte den andre siden, selv om det til tider var veldig vanskelig å ikke hate, bære nag eller være bitter. Men jeg visste at bitterheten er en farlig “venn”, derfor valgte jeg den andre veien. Jeg tok imot godhet fra han som var der for meg fra begynnelsen, og det var begynnelsen på det livet jeg nå lever. Jeg er ikke perfekt, langt derifra. Jeg har destruktive tanker, dårlige dager og netter som er som den mørkeste kjeller. Likevel kjemper jeg hver dag for at lyset skal komme inn, og det gjør det alltid, uansett hvor svart det så ut i utgansgpunktet. Og jeg prøver så godt jeg kan å spre litt av det lyset jeg får til andre.
Du verden hvor jeg skravler nå R, det er som om jeg sitter her og snakker med deg i de timevis lange telefonsamtalene våre som er så gode
Hjertelig takk for at du er den du er, jeg er veldig glad i deg
Mange varme adventsklemmer sendes i ekspressfart oppover til deg. Hils B
Tårene renner og renner her nå. Og så vet jeg samtidig at det aldri vil komme ei slik lita jente og banke på min dør, for hun bor her allerede.
Dette er den beste luka evver!
*Tørker tårer og snyter meg før klemmen*
Da gråter vi begge to Berit…
Pjokken tror jeg strekker seg vidt utover mange begreper. Den favner, den trøster, den provoserer og den er der for alle, når tiden er inne.
Tusen takk for nydelig kommentar min venn, det varmer meg
Varme, gode klemmer fra meg. Veldig glad i deg
Glad i deg og – vettuuuuu <3
Flott innledning og luke! Nikker enig i det du skriver om å reise seg etter motgang og prøvelser.
Skal lese Pjokken og kommentartråden siden, så det kan hende at jeg kommer igjen med mer ord
Tusen takk skal du ha Sirenia
Motgang og prøvelser er en del av livet, men at det kan være tungt å reise seg, er en sannhet uten modifikasjoner. Likevel tenker jeg at man kun har to valg: Reise seg, eller knekke. Knekker man er det ikke mere igjen, reiser man seg kan man ta det som kommer, vondt, tungt og til tider uoverkommelig, men likevel vel verdt det
Du er velkommen inn igjen med flere ord, det er bare flott det
Ha en fin adventslørdag
Måtte lese historien om Pjokken i to omganger for det er så vanskelig å lese med alle tårene…..
Jeg har jo lest den før, men blir like rørt hver gang. Husker godt da du bodde i USA, heldigvis fikk du hjelp til å komme derfra.
Vi er mange som er glade i deg selv om vi ikke kjenner hverandre på “vanlig måte.” Ønsker deg og gemalen og pusekattene masse god jul med en stooor juleklem
Slik er det med meg også Lenesim.. Jeg aner ikke hvor mange tårer jeg har grått når jeg har lest den, arbeidet med den etc. Men det er en gråt som rammer hele følelsesspekteret og det gjør både vondt og godt på samme tid. Når man så kommer dithen at man klarer å favne seg selv, med alle de mangler og lyter vi mennesker har, da føles det godt
Det er så godt å føle godheten dere viser overfor meg og andre her inne, jeg føler meg ydmyk. Og jeg er også glad i dere, selv om jeg aldri har møtt de fleste av dere. Man blir glad i mennesker som gir av seg selv og som gir til andre. Godhet er noe vi ikke kan få nok av
Tusen takk til deg Lenesim for dine gode og vakre ord, du er god du
Og vi ønsker også deg en fantastisk god jul med dine
Stor juleklem sendes sørover i ekspressfart til deg
Pingback: Julekalenderen 2011 | carpe diem
Takk for at du fikset den derre pingbacken Carpe. Jeg tenkte jeg skulle gjøre det selv, men vet ikke hvordan
Vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om Pjokken, og den rører like mye ved meg hver gang. Det er en fantastisk historie som også jeg på mange måter kan kjenne meg igjen i.
Husker jo godt din historie fra VGB, og vi var mange som tenkte mye på den i den tiden.
Jeg er så utrolig glad for at du har fått det så bra nå. Det fortjener du virkelig.
Ha en riktig God Jul, Leyla og hils gemalen masse! Klem fra meg
Kjære deg.
Så utrolig godt å se deg igjen, jeg har tenkt veldig mye på deg og savnet deg.
Synes det er godt å høre at Pjokken rører ved deg, den lever sitt eget liv og får igang ulike følelser hos alle. Og det at du kan kjenne deg igjen i historien gjør at den kommer enda nærmere
Det var så godt å vite at det var mennesker rundt om i Norge som tenkte på meg, det gav meg så mye varme og oppmuntring. Dere var en del av den prosessen som gjorde at jeg til slutt klarte å ta avgjørelsen om å flykte hjem. Jeg fikk mot og jeg klarte å samle siste rest av styrke
Jeg ønsker deg og dine en vakker og fredfull jul. Mange varme klemmer sendes deg. Jeg skal hilse ham
Tusen takk for en “lang” innledning og en flott historie. Livet må leves, gode såvel som mindre gode dager. Veldig godt å lese at du har fått det bra, og har det bra i forholdet du lever i nå
Jeg har også funnet igjen “pjokken” etter mange års leting…..
Klemmer sendes til skauen og ønsker om en fin adventsøndag til dere
Tusen takk til deg Birgitt for gode og varmende ord
Du har så rett i at livet må leves, på godt og på vondt. Livet er faktisk verdt de tunge stundene, selv om det tynger når man står midt i det vonde. Men man lærer mye om seg selv og andre gjennom denne prosessen
Så utrolig godt å høre at du også har funnet igjen “den lille”, det kan ta lang tid, men når man finner ham/henne, er det en fantastisk god følelse
Mange gode klemmer sendes herfra skauen og vi ønsker deg en flott adventssøndag
åååå, LeylaM.. Nå er det min tur til å snufse her.. Husker jo så alt for godt før du kom til norge.. Du måtte hjem for å få glansen i øynene.. jeg vet…Så Glad for at du fikk hjelp til å komme deg i trygg “favn”
Og så fint å lese om pjokken igjen, det stykke får meg til tenke,
vakkert, sårt og litt vemod.
Tusen takk for at du deler med oss..
Glad i deg. Ønsker deg og dine en riktig fin AdventsSøndag..
Varme klemmer nedover.
Kjære venn
Jeg husker så godt at du fortalte meg etter at jeg kom hjem, om at glansen i øynene mine ikke fantes på bildene fra USA. Og du hadde så rett.. Jeg så på bildene etter at jeg satt trygt her hjemme i Norge, og da så jeg hva du så. Jeg ante det ikke da jeg bodde der, men lyset hadde på en måte sluknet, håpet svunnet og troen på å komme hjem var en utopi.
Men jeg kom meg hjem, og Pjokken var den som startet det hele, slik at jeg nå sitter her godt og trygt i en skau i Aust-Agder, og det føles fantastisk godt
Tusen takk til deg for dine alltid vakre og varme ord
Mange varme klemmer sendes deg og jeg er veldig glad i deg også
Ha en fin siste adventssøndag min venn 
Veldig sterkt og rørende å lese, Leyla, og fortellingen fra livet i USA, så vondt du selv hadde det, og om livet til mange som du forteller om som du ble kjent med gjennom Frelsesarmeenes arbeid, setter i gang mange tanker, tårer og følelse.
Fortellingen om Pjokken er gripende.
Det er så fint å vite at du nå har fått et nytt og godt liv, Leyla!
Tommel fra meg!
Så ønsker jeg dere en fredfull og god jul!
Hjertelig tusen takk for nydelige og varme ord Ragnhild, jeg setter svært pris på dem
Jeg har så mange minner fra den tiden i USA, de minnene som overskygget mest da jeg var kommer hjem var de vonde minnene. Etterhvert som livet mitt roet seg og vi flyttet hit ut i skauen, kom jeg meg videre og dermed kom også de gode minnene frem. Som møtet med alle de fantastiske menneskene jeg møtte den gang på Frelsesarmeens tilstelning, det er slike møter som setter spor og som jeg hegner om idag. Gjennom sorg og fortvilelse kan det også komme glede og takknemlighet, og det er jeg full av idag
Pjokken lever sitt eget liv, over landegrenser og imellom mennesker, uansett tro, overbevisning og politiske standpunkter, og det er det so er så unikt med den fortellingen. Den har rørt mange og kommer fortsatt til å gjøre det fordi jeg tror at vi alle får en følelse av gjenkjennelse gjennom den.
Igjen, tusen takk for dine ord, de varmer og jeg gjemmer dem i det rommet i hjertet mitt som inneholder godhet
En god og fredfull jul ønskes deg også og en god juleklem sendes deg
Jeg håpet du ville gi oss “Pjokken” før jul. Jeg ventet og håpet, men ville ikke mase
Innledningen er perfekt!
Jeg husker første gang jeg leste “Pjokken”. Den gjorde da og gjør ennå, dypt inntrykk. Det samme gjør dine minner fra USA tiden.
Er så glad for og med dere, for at en ny sjanse dukket opp.
En sjanse dere tok….
Kjære Hilde
Så godt at du liker Pjokken, den hører liksom med til julen synes jeg, og den betyr så mye for mange
Hjertelig takk for varme ord, de betyr så mye for meg fordi når jeg skriver litt av det jeg opplevde, tar jeg ut meg selv og det krever mye, men jeg gir så gjerne fordi jeg vet med sikkerhet at det kan hjelpe andre som er i en lignende situasjon som jeg var i.
Pjokken er en sterk historie, den har alle aspekter, det triste, men også gleden, og det er det som gjør den s unik. Og det at man kjenner seg igjen i historien er noe som får oss til bite os merke i denne historien
Vi tok en sjanse, og den har jeg aldri angret på fordi jeg tror det var den eneste sjansen jeg hadde for i det hele tatt og overleve, og det gjorde jeg
Jeg elsker livet mitt slik der er nå 
Mange varme klemmer og tusen takk til deg Hilde
For en innledning, og den var slett ikke for lang. Takk for at du deler en bit av gamle minner. Tror det er slike minner som gjør oss sterkere, og gir oss mot til å komme oss vekk fra det vonde. Er så glad for at du deler historien din og det som fikk deg til å komme hjem til Norge igjen.. Jeg snufset og snufset, og tårene rant.. Men det kalles å ha empati.. Er så godt å vite at du har det bra i dag sammen med Nunzio og at du fikk hjelp til å finne veien hjem.
En riktig god jul til deg og dine kjære!
Tusen takk for gode ord Lavina, de varmer og jeg setter stor pris dem
Jeg deler gjerne slike små biter av minnene mine fra den gang, og dersom det kan hjelpe noen i samme situasjon, har jeg oppnådd mye med å skrive om det.
Empati er en vakker egenskap, hva skulle man ha gjort uten den..Verden hadde blitt kald da. Tårer gjør godt og man kan vise gjennom tårer at vi bryr oss om våre medmennesker, det er godt å kunne gråte.
Jeg er veldig heldig, og her ute i skauen lever vi det livet vi alltid har drømt om, et liv i frihet og fred sammen med våre fire pusekatter som gir oss så mye
Ha en riktig God Jul med dine Lavina, måtte julen bli god og fredfull
Varme juleklemmer sendes deg
En nydelig historie og første gang jeg leser den. Den rører noe dypt inni meg, på samme måte som når jeg leser eller hører Piken med svovelstikkene. Jeg føler disse historiene har en del av de samme elementene.
Og pjokken “min” er tatt inn i varmen for lenge siden…
Takk for at du deler denne historien, som jeg fant via Lavina.
Heisann Anne-Lise og veldig koselig at du kom inn hit til meg, det setter jeg stor pris på
Historie om Pjokken er av en slik art at man kjenner seg igjen i den, den rører ved noe av våre mest innerste tanker og den får oss til å lete i seg selv og kjenne på både det gode og det vonde der inne. Mange har blitt berørt og rørt av denne historien og tatt den til seg, og det er godt
Det er godt å høre at din “pjokk” ble tatt inn i varmen for lenge siden, der har den der bra
Ha en god og fredfull jul Anne-Lise
Du, altså… DERE, altså.. *snufs*
Nå har jeg lest om Pjokken nok en gang. Noe av det som taler sterkest til meg gjennom den historien, er at selv om Pjokken er både kald, pjuskete og blodig, så er han utrolig seig! Det sier jeg med et smil og med takknemlighet for at det er slik det er. Din egen historie bekrefter det, og det er den som rører meg aller mest. Dette er en helårsluke! 
Tusen takk vakre, ordene dine er så gode og varme
Du har så rett i det du sier om Pjokken. Hn er utrolig seig, en livsvilje av stål, selv om han er langt der nede. Og det er slik det er, helt riktig. Pjokken illustrerer hva mange har gått igjennom, og går igjennom, men de reiser seg, det er det som er så godt med den historien. Den er rørende og den er definitivt en helårsluke, fordi dette er så relevant i den hverdagen vi alle lever i
Go’klemmer sendes deg
Husker godt da du kom til bloggen Leyla, husker godt alle de besøkene du ga meg på min JuleFlabbender og noe av den “chattingen” vi hadde i kommentarer.
Og så husker jeg selvfølgelig Pjokken og kjenner til en historie som ligger bak og ikke er så god.
Ja det kom mye godt ut av i historien om Pjokken. Det er dere et tydelig bevis på
Heisann Flabben
Ja jeg husker veldig godt da jeg kom på bloggen. Jeg var helt lost in space, på så mange områder. Bloggen ble min hvileplass, der kunne jeg lese og skrive norsk, jeg kunne le og jeg kunne kommentere hos andre, det var fantastisk! Bloggen ble min kontakt med Norge og det var så viktig for meg.
Jeg husker veldig godt JuleFlabbenderen i 2008..Den leste jeg hvert innlegg av og det føltes så godt. Du skrev så godt om den norske jula, jeg fikk en god og varm følelse inni meg og det bragte meg nærmere Norge. Jeg fikk mye styrke gjennom å lese hos dere, dere hjalp meg alle som en til å klare å ta det skrittet det var å komme seg hjem!
Det kom veldig mye godt ut av Pjokken. Det er så rart å tenke på det idag. Jeg ante ikke engang hvem Nunzio var da jeg begynte på bloggen, jeg visste ikke hvem noen var. Men Pjokken førte oss sammen, den fortellingen har bragt mye glede til mange
Leylaklem
Det er godt vi kan takke vgb for noe
Det er helt sant det Flabben
En nydelig historie, som fikk meg til å gyse flere ganger. Jeg er så glad for at du er tilbake i gamlelandet, og for at du har funnet en “Pjokk” her hjemme. Jeg er glad for at du er du, og for at du på en måte er litt min også
Julestemningen er over nå, men i desember er den her på ny, jeg leser gladelig denne historien flere ganger!
Tusen takk for gilde og varme ord Jane, de setter jeg utrolig pris på min venn:)
Jeg er også veldig glad for at jeg er hjemme her hvor jeg hører til, det er jo et totalt annet liv det jeg har nå, og det er jeg fantastisk takknemlig for. Jeg tror ikke jeg visste helt hvordan det føltes å kunne få føle en slik glede igjen.
Og jeg er glad for at du er du, og vi to har jo kjent hverandre noen år nå, lenge før jeg begynte å blogge. Du er et godt, godt menneske Jane og jeg er så glad i deg
Så godt at du likte historien om Pjokken, den rører noe i oss alle og minner oss på at vi må ta vare på det lille sårbare barnet i oss også
Mange varme klemmer sendes meg